Rent aluminium har en lav tetthet (ρ=2.7 g/cm³) - omtrent en tredjedel av jern - og et relativt lavt smeltepunkt (660 grader ). Den ansiktssentrerte kubiske krystallstrukturen gir høy plastisitet (forlengelse δ: 32–40 %; reduksjon av areal ψ: 70–90 %), noe som gjør det enkelt å bearbeide til ulike profiler og ark. Den viser også utmerket korrosjonsbestandighet. Imidlertid har rent aluminium svært lav styrke - med en endelig strekkfasthet (σb) på omtrent 8 kgf/mm² i en glødet tilstand, noe som gjør det uegnet for bruk som et strukturelt materiale.
Gjennom omfattende produksjonserfaring og vitenskapelig eksperimentering er det utviklet metoder som tilsetning av legeringselementer og varmebehandling for å styrke aluminium, noe som resulterer i et bredt spekter av aluminiumslegeringer. Ved å inkorporere spesifikke elementer beholder disse legeringene de iboende fordelene til rent aluminium - som dens lette vekt - mens de oppnår betydelig høyere styrke, med ultimate strekkstyrker (σb) som når 24–60 kgf/mm². Følgelig overgår deres "spesifikke styrke" (forholdet mellom styrke og tetthet, σb/ρ) den for mange legeringsstål, noe som gjør dem til ideelle strukturelle materialer. De er mye brukt i sektorer som maskinteknikk, transportutstyr, kraftmaskiner og romfartsindustrien; for eksempel er flykropper, skinn og kompressorkomponenter ofte produsert av aluminiumslegeringer for å redusere totalvekten. I sveisede strukturer kan erstatning av stålplate med aluminiumslegering redusere strukturell vekt med mer enn 50 %.